Det er stor variasjon i opplevelsene og reaksjonene i forbindelse med samlivsbrudd. Hvordan man opplever bruddet, og hvilke helsemessige konsekvenser det får, er avhengig av en rekke ulike forhold som både er knyttet til samlivet og til bruddet i seg selv, og til faktorer i og utenfor personen. La oss se nærmere på de viktigste av disse risikofaktorene. Det er dels sårbarhetsfaktorer, som gjør at man er mer sårbar for å utvikle psykiske problemer, og dels beskyttende faktorer, som reduserer sårbarheten. Til sammen bidrar de til å øke eller redusere risikoen for å utvikle psykiske problemer, og vi kan derfor omtale dem som risikofaktorer.
En viktig faktor er hvorvidt man tar initiativ til bruddet eller blir forlatt. Hvem som tar initiativet, er riktignok ikke alltid helt entydig. I de fleste tilfellene er det likevel slik at den ene parten ønsker bruddet mer enn den andre, mens av og til beslutter partene i fellesskap å avslutte samlivet. Og undersøkelser viser at de som blir forlatt, har større risiko for å utvikle psykiske problemer, sammenlignet med de som selv tar initiativ til bruddet, eller som blir enige om å gå fra hverandre (Hewitt & Turrell, 2011; Waller & MacDonald, 2010).
At det er en slik forskjell, kan skyldes ulike faktorer. Den som går, opplever en form for kontroll over situasjonen, som den andre parten mangler. Og følelsen av kontroll er generelt en viktig mestringsstrategi som kan dempe belastningene ved krevende livserfaringer. I tråd med dette vil den som velger å forlate forholdet, bevege seg fra en uønsket livssituasjon til en mer ønsket situasjon, mens det er snarere omvendt for den andre parten. Den som går, har dessuten vanligvis overveiet bruddet i lang tid, og er gjerne kommet lenger i sin følelsesmessige avklaring og bearbeiding enn den som blir forlatt. Derfor vil sorgen og savnet etter den andre parten være mindre fremtredende.
Krevende for både menn og kvinner
Det kan likevel være store kvaler knyttet til beslutningen om å gå. For selv om man ønsker å bryte ut av samlivet, vil det som oftest også være mye som knytter partene sammen – både følelsesmessig og sosialt, og økonomisk og praktisk. Et brudd vil også innebære store omveltninger i livet for alle involverte parter. Og det å bryte ut av fellesskapet og gå gjennom alle omveltningene er uansett krevende. En spesiell utfordring er knyttet til eventuelle felles barn. Hensynet til barna er da også en av de vanligste grunnene til å bli værende i et samliv preget av store problemer.
Hvis man likevel velger å avslutte samlivet, øker det risikoen for problemutvikling hos barna, noe som kan gi opphav til bekymring hos foreldrene. Også skyldfølelse vil kunne gjøre seg gjeldende, ikke minst hos den parten som har initiert bruddet. En slik «separasjonsskyld» synes å være mest uttalt blant kvinner (Baum, 2007), mest av alt fordi det er kvinner som i de fleste tilfellene tar initiativ til samlivsbrudd. Kanskje er det også slik fordi morsrollen tradisjonelt har vært mer preget av emosjonell nærhet enn farsrollen, og at mødre av den grunn kan være mer tilbøyelige til å bebreide seg selv for å påføre barna den sorgen som et samlivsbrudd gjerne medfører.
Det er for øvrig ikke noe klart og konsistent bilde som tegner seg når man har sett på kjønnsforskjeller i forbindelse med e ekter av samlivsbrudd (Scott et al., 2010; Symoens, Van de Velde, Colman & Bracke, 2014). Også i en av mine egne studier av skilte kvinner og menn (Thuen, 1997) fant jeg at kvinnene kom bedre ut på noen av utfallsmålene, mens mennene kom bedre ut på andre. Når jeg kontrollerte for hvem som tok initiativ til samlivsbruddet, var det for øvrig ikke lenger noen tydelig sammenheng mellom kjønn og psykisk helse. Så hvorvidt man er mann eller kvinne, har trolig ikke – i seg selv – vesentlig betydning for utfallet av et samlivsbrudd.